Den første måneden med Gecko var veldig fin, vi var en fin gjeng - som både hadde mye morsomt sammen og mange fine diskusjoner! I løpet av den første måneden lærte jeg meg helt grunnleggende swahili og ble kjent med mennesker som gjorde at det ble mye lettere å være igjen alene etterpå.

Allikevel må jeg innrømme at jeg følte meg ganske alene de første dagene etter at Geckogruppa hadde dratt, men det gikk ikke så lang tid før jeg skjønte at det nok ikke var noe bedre og tryggere sted å være. Jeg fikk jobbe på High View International School sammen med Anne under Geckooppholdet og fortsatte der den siste måneden. Jeg tror alle syntes det var spennende at jeg var der, og jeg var, om ikke annet, en forandring i hverdagen. Jeg var veldig heldig med både lærer og elever jeg ble satt sammen med. Det utvikla seg til å bli et bra samarbeid mellom meg og teacher Inti, og jeg underviste litt, lagde tegninger, sang og prøvde å gjøre timene morsomme. Elevene er jo bare 6 år, og de hadde allerede gått på skole i 2 år. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg synes om skolene der, på en måte er de mye mer ambisiøse enn skolen i Norge, men på en annen måte er det mye som virker helt håpløs og det legges ikke opp til at elevene skal forstå  -  bare gjenta det læreren sier. I tillegg var det så innmari mye tid der elevene bare ble sittende uten at noen av lærerne hadde noe opplegg. Det er så fjernt fra de norske skolene, og jeg prøvde å forklare hvordan vår pedagogikk var, men nådde IKKE fram. Jeg tror jeg lærte veldig mye mer selv enn det jeg greide å lære bort… Jeg skjønte, enda mer enn før, at bistand og frivillig arbeid ikke er enkelt. Jeg tror ikke at å jobbe der er den beste måten jeg kan ”hjelpe” på.  Jeg er ydmyk og veldig klar over at jeg var på en privatskole, det er stor forskjell fra de offentlige. Men jeg hadde hatt mye mer å gi dersom jeg hadde hatt en utdannelse i ryggen.

På kveldene prøvde jeg å lære vertsmor Safia litt engelsk! Det ble ”mitt lille prosjekt” og da følte jeg faktisk at jeg gjorde noe viktig. Det var en stor utfordring at vi ikke har et felles språk, men vi ville begge to og vi fikk det til å fungere.  Vi hadde det så fint sammen, og Safia er ei helt utrolig dame. Vi fikk et helt spesielt forhold, hun ble på en måte så ”nær”. Det var Safia og familien hennes som er den aller viktigste grunnen til at oppholdet mitt ble så bra!
 
Ali var hos meg noen kvelder og lærte meg litt swahili. Det var kjempebra, og jeg fikk god nytte av den lille swahilien jeg etter hvert lærte meg. Men jeg fikk erfare hvor forskjellige læremåtene i Tanzania og Norge er, Ali var nok litt mer ambisiøs enn meg - men allikevel synes jeg det fungerte bra. Vi pleide å ha lange diskusjoner om ”each and everythings” som han sa, og jeg synes han er en smart og veldig interessant person. Men av og til måtte vi bare være enig om at vi var uenige! Da jeg hadde fri gikk jeg lange turer og beveget meg litt utenfor Stone Town. Det ble aldri kjedelig å se på det yrende livet, det skjedde noe hele tida. ”Jambo!!” fra alle kanter, markeder, esler i vill galopp og hundrevis av tutende biler. Etter en lang tur var det godt å legge seg på en kritthvit og nærmest øde strand og bare slappe av.

Said tok meg med til Pemba for å besøke familien hans. Pemba var helt annerledes enn Zanzibar, det var mye roligere og urørt der – og naturen var fantastisk. Jeg likte meg veldig godt og selv om jeg nesten var den eneste muzunguen følte jeg meg velkommen. Said og jeg reiste litt rundt på øye og overalt ble vi tatt imot med åpne armer. Det var kjempefin atmosfære på den” grønne krydderøya” som virkelig levde opp til kallenavnet sitt. Overalt lukta det frisk og godt av nellik, og da jeg satt ute under fullmånen i et ellers bekmørkt område skjønte jeg at livet på Pemba er godt!
 
Dagen etter at jeg kom hjem fra Pemba ble jeg syk.. Jeg våknet av at magen hadde slått seg vrang, og utover dagen ble jeg bare verre. Det kjentes ut som om jeg hadde omgangssyken og influensa på en gang.. Jeg følte meg ganske alene der jeg lå i senga mi, og prøvde å ignorere mistanken om malaria som kom snikende.  Men da jeg fikk feber på ettermiddagen snakket jeg med Safia og fikk beskjed om å reise på sykehuset. Der fikk jeg malariamedisin, og etter en lang natt var jeg mye bedre. Det var ikke noe særlig da jeg var syk, men nå er jeg nesten glad jeg fikk oppleve det. Det er tross alt hverdagen til veldig mange mennesker. Og det er tankevekkende at det kostet meg omkring 150 kr å få medisin som gjorde meg helt frisk, mens det dør over en million mennesker hvert år av malaria.

Tiden i Tanzania var veldig spesiell, jeg tenkte og tenkte og tenkte, hadde lange diskusjoner med meg selv og jobba meg igjennom alt jeg syntes var vanskelig. Det resulterte i at jeg til tider var mer eller mindre søvnløs, men jeg føler at jeg lærte veldig mye både om verden og meg selv. Jeg både elska og hata å være der, samtidig som jeg elsket og hata livet mitt hjemme.. Da jeg satte meg på flyet og skjønte at ”nå skal jeg endelig hjem” slo det ned i meg hva jeg hadde gjort og hvor heldig jeg hadde vært. Jeg kunne virkelig ikke bedt om noe mer og er veldig takknemlig for alle gode og dårlige opplevelser.  Jeg gjorde noe jeg visste ville bli vanskelig for meg, og noe jeg var litt redd for men jeg føler jeg fikk mye mer tilbake enn det kostet. Nå kan jeg skrive under på at det er sånn man utvikler seg!

Til sist vil jeg bare si til dere i Gecko: Geckoprogrammet var veldig bra, og jeg synes det var en nærmest perfekt kombinasjon av aktiviteter. Jeg er virkelig imponert over dere i Gecko, og synes dere virkelig lykkes i å arrangere reiser med mening!

Hilsen en som for evig og alltid vil være en ekte GECKO (eller geecko)